Geiranger er flott på avstand, men når du kommer nærmere, og faktisk skal kjøre gjennom stedet gjorde antall cruise-turister som vandret rundt i sin egen verden at det hele fremsto som en scene fra “The Walking Dead”

Etter flere dager i telt hadde vi slått på skarptrommen og betalt en hel tusenlapp for en boplass med 2 soverom, dass og dusj. Moderat skuffa når hytta viste seg å ennå ha original-interiøret fra når den ble bygget en gang på 50 tallet samtidig som den hadde en veldig distinkt aroma av gammelt hus. Nevnte jeg at dusjen ble styrt av vasken?

Anyway… Trailguide.net hadde lite å by på i Geiranger så vi måtte nesten lufte landeveissyklene igjen. En liten runde som innebar klatring opp fra Geiranger, en svipptur innom Dalsnibba, over Gamle Strynefjellsveg og en snarveg over fjellet/heio til Hellesylt fra fotballbygda Flo.

Vi hadde i utgangspunktet god tid i dag og det ble ikke frokost før denne fergo kom inn og lagde et helvedes leven. Eksosen fra fergo har allerede røyklagt hele bukta. For noen minutter siden var det blå himmel.

Klatringen opp fra Geiranger gikk som en drøm. Merkelig nok ble det ingen rykking eller bruddforsøk fra start og vi kunne putre oppover på behagelige wattverdier. Fergo har nå fått landstrøm og det har derfor begynt å klarne opp.

Må være rar geometri på De Rosaen som gjør at forhjulet ikke vil holde seg på bakken.

Jeg hadde så vidt nevnt til Hana at det ble noen gruspartier på denne turen. Selv var jeg godt forberedt med Diverge og 28mm dekk. Akkurat her på vei inn “Knuten” måtte jeg peke Hana inn på hovedveien.

Det var denne geometrien igjen… Garantisak?

Plutselig var vi oppe ved Djupvasshytta og da var det nesten like greit å bare ta en svipptur oppom Dalsnibba.

Vi dobla watten. Det holdt i noen strakser. Heldigvis lettere for meg enn for fotografen som måtte holde følge.

Har aldri før opplevd så mange busser oppe på en fjelltopp. Fin utsikt då. Smogen har letta!

La oss bombe ned igjen. Hana valgte å stille med bremseklosser laget for karbon til sine el-cheapo aluminiumshjul fra Unaas. Lyden som kom fra denne kombinasjonen er ennå det store samtaleemnet blant de ansatte på Djupvasshytta.

Prima forhold ved Langvatnet på vei ned til hovedvegen. Legg merke fargekoordineringen. Ingenting matcher til noe.

En av få plasser i Norge (som ikke er motorvei) med 90-grense? Endelig kunne vi øke farten.

Etter noen mil med dunking i medvind på flat vei nådde vi neste mål for dagen: Gamle Strynefjellveg, en perle av en fjellveg med fantastastisk hardpakket grus. Nesten som asfalt.

Hana var mindre fornøyd med løypevalget og mente han hadde helt feil sykkel. Det hjalp merkelig nok ikke på situasjonen når jeg informerte at løypen hadde ligget ute til offentlig ettersyn siden april. Etter litt mer klaging og sutring gjorde jeg det eneste riktige i slike situasjoner; syklet fra han.

En av mange herlige svinger på vei ned fra Gamle Strynefjellveg. Vi er nødt til å informere om at dette bildet faktisk er manipulert. Siden Hana ennå var dødslangt bak måtte vi sette inn en fotorealistisk tegning som erstatning.

Det går kanskje litt i surr med hvor vi har vært og hvor vi skal, men denne dalen så veldig kjent ut. Var vi ikke her for noen dager siden? Litt lengre nede ble dette bekreftet med gjensynet av Folven Camping. Stoppet der for ei bolle og brus mens jeg ventet på treige-Hana.

Etter opptil flere minutter dukket Hana opp og mens vi satt der med boller og brus sjekket han fergetidene for å se hvordan vi lå an. Det ble da observert at siste ferge gikk kl 18:30. Klokka var nå 16:00, vi hadde plussminus 53 km igjen. Dette bør jo gå greit? En ukjent faktor oppi det hele var en “snarvei” over heio på Flofjellet videre til Vollsett. Dette er ikke en vei du finner på et kart, eller i noen ruteanbefalinger men i teorien er det den raskeste veien til Hellesylt og ferga tilbake til Geiranger.

Etter entusiastisk sykling langs Oppstrynsvatnet nådde vi til slutt enden og demotiverende nok skulle vi tilbake igjen, på andre siden av vannet.

På vei opp fotballbygda Flo.

På de 28 kilometerne inn til Flo hadde vi en snittfart på 33 km/t og lå nå langt foran skjema. Det vi ikke hadde regnet med var at de neste 9 kilometerne først besto av helvedes-bratt grusklatring som betydde at karbonskoene måtte hilse litt på grusen. Etter 1600 meter med skyving (snittfart 3,6 km/t) kom vi endelig opp på fjellet, men det var ikke akkurat motorvei her oppe.

Hvis Hana mente at De Rosaen var uegnet til Gamle Strynefjellvegen lurte jeg på hvordan helvede dette skulle gå. Det ble ikke akkurat de store språklige utveklsingene der oppe på Flofjellet. (Foruten å minne om å late att grinda)

På de siste 7 kilometerene langs heiaveien ble snittfarten 17 km/t (treige-Hana). Plutselig hadde vi litt dårlig tid. Lett hoderegning i det vi nådde asfalt tilsa at vi måtte sykle litt raskere enn styggfort, og litt treigere enn lysets hastighet for at dette skulle gå. Vi la til grunn befolkningstallene for området som tilsa at det statistisk sett var lav sannsynlighet for møtende trafikk i risikovurderingen for kjøringen nedover.

Ingen visste helt hvor langt det var igjen og det var dårlig med skilting. Det eneste sikre var at 18:30 nærma seg og vi kunne ennå ikke se noe som lignet på en ferge (eller fjord). Når klokka viste 18:25 kom vi rundt en sving og så en ferge, nedi der. Hvis ikke Hellesylt hadde verdens mest knotete sentrum BURDE dette gå. Vi spurta inn på ferja og før vi hadde fått henta oss inn etter å ha hengt over syklene noen minutt var vi allerede avgårde. Vi hadde vært ute i over 7 timer og rakk dagens siste ferge med 1 minutt margin. Noen kaller det flaks. Andre kaller det solid planlegging.

De spesielt interesserte kan ta turen nærmere i åsyn her