En kjapp kjøretur over Sognefjellet skulle bringe oss til Stryn. Vi hadde planlagt hele tre netter i telt på Folven Camping. Fagfolk innen terrengsykling hevder at dette er the-place-to-be når det gjelder stisykling. Gjengen som driver campingplassen satser stort på stisykling og kunne fortelle om mange planer for området som nok gjør det verdt å ta turen tilbake her en gang.

Bangbus (som bileier har døpt den) på vei opp over Sognefjellet.

Første tur i Stryn ble lagt til Erdalen. Her var det i følge terrengsykkelmagasinet “Terrengsykkel” framifrå forhold og ikke så altfor bratt til Vestlandet å være. En isbre ventet visstnok også i enden av stien. Vi syklet fra campingplassen og det innebar litt transport på asfalt.

Skyving opp sporete svaberg i starten. Her skal det bli digg å bombe ned. Legg merke til fargekoordineringen mellom sokker, gaffel og briller. Hvorfor Hana hadde på seg trøya han sov i vites ikke.

Etter noen kilometer nådde vi Vesledalssetra. Arbeidsoppgavene ble fordelt. Noen ble satt til å finne mat.

Andre tok en hvil.

Dagens første bro. Jysla skeptisk til droppet ned i steinhaugen. Hvis noen lurte på vassføringen kan vi bekrefte at den var høy.

Null behov for bro over neste elv. Hvis noen lurte på vassføringen kan vi bekrefte at den var lav.

Hana gidder ikke en gang krysse bekken og bare følger den ned et stykke.

Wheelie og hode hevet høyt = God form

Begge dekk plantet på bakken og hodet nesten under skuldrene = Mindre god form. Noen minutter etter dette bildet ble tatt kunne jeg avkrefte for Hana at snøfonna opp til venstre faktisk ikke var isbreen vi syklet mot.

Her dumpet vi syklene og tok resten av turen til fots. Måtte igjen avkrefte ankomst ved isbre. Kudos til DNT for bra font-størrelse på vegmerkingen herfra og til breen.

Den Italienske Turist og en av mange grunner til at sykling det siste strekket er for viderekomne.

Erdalsbreen
Punktum.

Endelig tilbake fra fotturen som tok endel lengre tid enn vi trodde. Vi er ikke tilhengere av medbrakt niste på tur så uten bærsankingen tidligere hadde dette reve i tasko.

Høgfjellsti i starten. Legg merke til et vekten er framme, og at rompa ikke skraper i bakdekket. Selvtillit is restored.

Som du ser på linjevalget til Hana så er selvtilliten også på plass her. Som svar på spørsmål om linjevalg var svaret “det finnes alltid ei linja, av og te må du bare lagan sjøl”.

Videre nedover fra seteren var stien akkurat teknisk nok til at du hele tiden måtte jobbe litt og søke riktige linjer. Så lenge selvtilliten er på plass kommer også flyten, og dette gjorde at vi ikke engang vurderte flere fotostopp. Hana sykla først og jeg venta egentlig bare på at dette skulle gå galt. Utrolig nok overlevde begge.

På kvelden etter turen traff vi på en av de lokale heltene på Folven Camping som kunne fortelle oss at en kompis av broren til den ene onkelen til moren til han som drev plassen hadde sykla opp til en seter rett nedi høgget som skulle være ganske drøy. Med selvtilliten på topp tenkte vi at ja, dette er noe for oss, og planla dette som tur neste dag.

Etter å ha bært sykkel opp 300 høydemeter forbi bratte eksponerte rock gardens, rothelvede, svinger fra en annen verden og glatte svaberg nådde vi endelig Segestad, eller Sigdestad som de lokale sier.

På toppen. Eneste vei ned var tilbake der vi kom fra. Det bes en stille bønn.

Akkurat bratt nok. Utrolig nok kom vi begge uskadd ned til fjorden. Rasjonelle mennesker ville da kanskje sagt seg fornøyd med det og tatt kvelden. Vi derimot hadde hørt sagn om en enda mer spektakulær sti litt lengre oppi liå som på dalspråket ble kalt Glæra. Det er en gammel setreveg som langs noen strekk er sprengt rett ut av fjellet. Høres bra ut.

Det ser kanskje ikke så gale ut på bilder, men et fall til feil side her gjør at du ender opp nede i juvet noen hundre meter lengre nede.

Glæra ble bygget i 1852 etter at gårdene på Skåre, Grov, Grønfur, Mork, Dårflot og Fosnes var drittleie av å dra med sauene en helvedes omvei opp til setra her hver eneste vår. Stien var faktisk i bruk fram til 1975.

På selve setra var stien stort sett greit tilrettelagt når vi på tilbakeveien faktisk fant den.

Vi må videre nordover og som vanlig var det en haug av stier vi ikke rakk over på de to dagene vi hadde til disposisjon.