Supertante ville ha med seg småfolket på tur hele torsdag, ble jeg informert om. Permisjondag – skal jeg gå på jobb eller utnytte hva Eli Tvedt har å fortelle og nyte en hel dag på den nye sykkelen? Enkelt valg.
To lokale ånnaser ble kontaktet, og Frodolini var rask med å ta seg fri fra jobb. Hana ville ikke risikere kneet før en helg på tynne dekk, og valgte heller å gå på jobb i shorts. Feil valg.
Hva skal vi ta for oss? Det må være noe nytt, og det bør være bra. Vi har flere ganger snakket om Skykulå – opp asfalten (gjesp) og bombe ned på stien. Bra start, men dette tar ikke hele dagen – vi trenger mer. Synnesvarden på Vigrest ble vurdert, men siden vi har vært der før og det var mye knot falt vi på en vi har drømt om lenge – Lauvviktraseen. Parkere i Søredalen, sykle opp der man går når man skal til Bynuten og Selvikstakken, bombe stien ned til Lauvvik. Krem.
Værmeldingen viste sydentemperaturer, avreise var satt til 09:00 torsdag morgen.

Dagen starter med teknisk, faktisk før vi har begynt. Frodolini rapporterer at han har funnet sykkelen sin i boden – med flatt bakhjul. (Teknisk #1)
Slange (ultralight, perfekt til sti) byttes, sykkel kastes på taket og Lanceren setter kursen mot beste Sandnes. En halvtime etter skjema er vi på vei til Bjerkreim og parkeringsplassen nedenfor Skykulå, den høyeste toppen i det flotte høyfjellsterrenget mellom Ørsdalen og Gyadalen.
Det skal dog nevnes at undertegnede opplevde akkurat samme situasjon torsdag kveld, men istedenfor å bytte slange satte jeg heller opp bakhjulet slangeløst. Lett.

Sykkelturen begynner med klatring, stigningen vi har foran oss på asfalt går fra ca 500 moh til 900 moh med en snittstigning på 8-9%. Kosestart, der altså.

700 meter! 700 meter kom vi før Frodolini fikk sitt andre tekniske problem for dagen. Ved giring til letteste gir i verden velger hans tidligere omtalte kjipe Sram X9 bakgir å flytte kjedet på innsiden av kassetten, og helvete er løs. (Teknisk #2)

Heldigvis hadde han med seg en god mekaniker som (etter å ha dokumentert hendelsen skikkelig med fotografiapparatet) kom med gode tips til hvordan en skal få orden på situasjonen. Advance!

Dette bildet har jeg valgt å kalle “Vondt i rompa, 810 moh”. Nytt sete søkes.

Etter nok et teknisk stopp for Frodolini (igjen, chainsuck på innsiden av kassetten, teknisk #3), passerer vi radarstasjonen og varden som markerer toppen er plutselig rett foran oss.

To fornøyde ånnaser etter en overraskende enkel klatring til 906 moh. Klar for montering av PPE som hjelm, hansker og knebeskyttere.

Vi ble enige om å stoppe etter hvert som vi fant photo ops, og Frodolini som poserer på et svaberg med radar og varde i bakgrunnen er noe en aldri kan la være å dokumentere.

Merkingen av stien var upåklagelig, selv om stien i seg selv ikke var til stede. Ikke noe problem med sykler som går overalt.

Høyfjellssti. Nytelse.

Frodolini vurderer om han skal drite i landeveistøyset og heller bli stisyklist på fulltid.

Bratt. I’m with awesome. Prøver å kjøre fra fluefaen.

Vannpåfylling-i-bekk-med-fluefaen-og-familien-hans.

God flyt på svaberg med sykkel som passer glimrende til formålet. Heia Tyskland.

Siste parti, nedkjøringen til parkeringsplassen. Svaberg og flyt hele veien. Dødsrått. Adrenalinkick når en stopper opp ved bilen langt der nede.

Det skal nevnes at det ikke ble tatt bilder av de utrolig kjipe partiene med bæring og trilling nedover fjellet. Dette utgjorde såpass mye at vi ikke vil anbefale å ta denne turen igjen, til tross for noen fantastiske partier. Uansett, turen finnes på Strava:

Parkeringsplassen ligger tilfeldigvis ved et vann. Vann er fint til å bade i. Til forskjell fra sist bilde dere så av Frodolini, har han nå pga utagerende svømming under vann med øynene åpne mistet begge kontaktlinsene. Vår helt smiler, foreløpig uvitende om dette. (Teknisk #4)

For ordens skyld nevner jeg at Frodolini ikke hadde planlagt langt nok frem, og måtte be om å få låne en badeshorts da han hentet meg. Som god kompis finner jeg selvfølgelig frem den eldste (og flotteste?) jeg har, samtidig som jeg legger den nederst i en pose og bekrefter at shorts til alle er med. Grunnet fare for identifisering av personen bak pseudonymet Frodolini, velger vi her å ikke legge ut bilde av dette.

Turen videre går til Bjerkreim sentrum, der den lokale Cooperativen tilbyr iskrem, lefser og brus. Score. Derfra er det strake vegen til Synsam på Ålgård, der vi håper å enten laserbehandle vår helt, evt få kjøpe noen dagslinser i ca passe styrke. Dessverre var det ikke tilbud på Femto-Lasik, men til gjengjeld var de såpass imøtekommende på landsbygda at han fikk dagslinser gratis! Kudos til Synsam Ålgård, der altså.

Fra Ålgård tar vi nest-raskeste vei til parkeringsplassen i Søredalen, utgangspunktet for akk så mange turer til Bynuten og Selvikstakken. I dag skal vi derimot ikke svinge av fra den steinete stien, vi skal nyte den på to hjul. Den ser forøvrig ut som på bildet under. Dette er vakkert.

For sykling på slikt fantastisk underlag anbefales det litt mer luft i bakhjulet enn du foretrekker på teknisk sti i Sørmarka. (Teknisk #5)

Når steinene gir seg ser stien videre slik ut. Motorvei. Snadder. Flyt.

Hvis man tilfeldigvis sykler for langt og bommer på venstresvingen som går i retning Lauvvik, får man tilogmed krysse en elv.

For å gjøre en lang historie kort (som jeg foretrekker å gjøre i disse rapportene) har ikke Frodolini plottet ruten heeeeeeeelt riktig på sin eldgamle GPS (Garmin Edge 800, for de som husker så langt tilbake i tid) – og vi mister svingen som tar oss mot Lauvvik. Istedet finner vi knotesti som ikke kan sykles, og vi bærer/triller syklene opp en lang bakke og ned på andre siden, før vi lar flue-faen spise oss opp lenge nok til at vi finner ut at det beste er å snu. Lav moral kan ha forekommet og blitt rettet i retning av kartansvarlige. Bakken vi nettopp har båret syklene ned er minst like hard opp igjen. Etter å ha krysset Amazonas igjen fortsetter vi litt opp i lia før en vakker sti viser seg på vår høyre, altså vår tidligere venstre. Vi er raskt enige om at dette må være veien til Lauvvik, og at det er mye bedre å sykle dit enn å slite oss opp igjen til parkeringsplassen. Vi hadde rett.

Tre hundre høydemeter nedover med snittstigning på ca 19%.

Dessverre er vår helt ganske sliten i hodet og armer etter en lang dag på vondt sete, og må dessverre bremse ganske masse nedover.

Utsikt siste grusparti før vi nærmer oss Lauvvik.

Planen hele dagen har vært lunsj på Bakernes Paradis, som for oss høres ut som nirvana på sykkeltur. Dette ligger visstnok like ved kaien på Lauvvik, og vi finner stedet uten særlig mye leting. Proffe som vi er har vi sjekket åpningstidene på forhånd. Synd vi bare husker dem feil, og ankommer 45 minutter etter stengetid.

Kokken som bringer de triste nyhetene spør hva vi er ute etter, og når vi ber om noe å drikke og noe å spise henter hun sjefen, som velvillig åpner butikken for oss. Vi ber om kolabrus, hun tilbyr øl. Vi kjøper begge deler. Og sjokoladekake. Etter to lange stiturer på en dag er dette strålende, og enormt bra service fra Sonja. Kudos!

To slitne terrengsyklister nyter livet før 300 høydemeter klatring (på asfalt, noen var slitne) opp til parkeringsplassen og bilen. Etter besøket på Bakernes Paradis var det ingen problemer å få påfyll på drikkesekken.

Tur nummer to for dagen ble litt annerledes enn planlagt, men sinnssykt bra. Wow. Detaljer finnes på Strava:

For de som har kommet ut av tellingen, hadde altså Frodolini fem tekniske stopp i løpet av en dag. Hvis du vil bruke tid på å sykle istedenfor å mekke, velger du altså Canyon istedenfor Whyte, og lasik istedenfor linser.