Inspirert av sesongavslutningen til “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” fra 2003 hvor det ble opplyst om at eneste adkomst til gården i Trodla-Tysdal er med båt eller til fots over fjellet, så vi på det som vår oppgave å sjekke om ikke sykkel kunne være et tredje alternativ.

Parkeringsplassen på Kleivaland. Stemningen sto nesten i taket.

Dagens første utfordring besto av å lukke opp (og igjen) grinden uten å klikke ut av pedalene. Etter en rekke forsøk og en lang forsinkelse aksepterte Hana endelig at han ikke fikk det til.

Underlaget de to første kilometerene var stort sett prima traktorvei eller skogsti.

Det er potensiale for mye sti-herjing de første kilometerene.

Dagens første elvekryssing. Siden Hana ikke presterte her måtte jeg vise hvordan det skulle gjøres. Trikset er en kombinasjon av intens konsentrasjon og den laveste setehøyden i NATO.

På den andre siden av elven var steinene litt større, og stien litt brattere.

Det begynte å gå litt oppover, fremdeles god flyt.

Plutselig møtte vi en liten vegg, og sykkelen måtte bæres. Hana er allikevel fornøyd siden han får dundre ned her på tilbakeveien.

Etter 120 høydemeter med hike-a-bike var vi oppe ved Kløvatjørna og et skilt som kunne informere at fra nå av var det bare unnabakke. Smud.

Helgaland. Stien ned her var småsketchy og vi gikk begge på trynet noen ganger i et forsøk på å imponere møtende turgåere.

Herlig med et lite avbrekk fra bratte stier med velplasserte steiner hvis eneste mål og mening er å sende deg over styret.

Tidvis god fart og fantastisk flyt på de 250 høydemeterene vi hadde igjen nedover.

Er du glad i rock gardens anbefaler vi denne turen. Når det først var litt flate partier var de dandert med steiner.

Noen hadde lagt igjen to trestolper som var dekket med planker. Dette gjorde passeringen over elven dødsenkel.

Mye flyt etter broen. Her passerte vi severdigheter som Øyahidleren og Dommedagssteinen

Dersom du ser godt etter kan du skimte Øvre Tysdalsvatn i venstre del av bilde.

Sluttspurten inn mot gården.

Upåklagelige sykkelparkerings-fasiliteter.

Etter litt mat og showing var det tid for å bære sykkelen tilbake opp fjellet.

Hvis du ikke er over-gjennomsnittet glad i bære sykkel opp fjell så er nok korrekt avslutning på denne turen båttransport inn mot Årdal.

På vei opp har man derimot gode muligheter til å stoppe opp og se seg litt rundt. Det er usikkert om Hana hiver etter luft, eller om han er bergtatt av utsikten.

På vei opp siste motbakkestrekk. Greit misunnelig på gjengen som slappet av i gresset lenger nede.

Etter å endelig ha nådd toppen gjensto nok et bratt parti nedover. Siden begge hadde nådd så langt uten noen alvorlige skader droppet vi å sykle “en-feil-her-og-noen-må-ringe-en-ambulanse”-partiene nedover her.

Har du teknikken og utstyret i orden og klarer å sykle gjennom lange partier med stein, samt nedover veldig bratte og knotete partier så anbefaler vi sterkt denne turen. Skulle vi syklet den igjen hadde vi nok prøvd å ordnet båttransport tilbake til Årdal, tilbaketuren besto av såpass mye bæring at de partiene som faktisk kunne sykles ikke var nok til å veie opp.