Denne søndagen var vi invitert på søndagsmiddag hos svigers. De bor tilfeldigvis i Egersund, en liten tøyseby en fantastisk sykkeltur unna. Tilfeldigvis også der Nordsjørittet starter, så jeg fant ut at jeg kunne like godt få med meg litt av løypa i motsatt retning. Hvis jeg husket noe av den…

Jeg beregnet god tid og startet morgenen med å pakke en bag med klær, restitusjonsshake og dusjsåpe som jeg sendte med høna i bilen. Fylte opp to flasker med Prolong og den nye Osprey-sekken min med regnjakke, ekstra varme hansker, løse ermer, pumpe, slange og dekkspak. Vannblæra ble fylt med et par liter … vann.

Klokken var såvidt passert 10:00 da drivverk var smurt og Åsen var klar for langtur. Jeg var selvfølgelig litt for sen til å møte gutta fra Bogafjell SK på møteplassen ved Europris, men traff sorpegjengen helt i begynnelsen på deres tur. De hadde ikke noen fastlagt plan som jeg fikk med meg, så jeg fant ut at det var best å la dem kjøre sitt eget løp da jeg hadde noe begrenset med tid. Komlemiddagen var på tidspunktet bare fem timer unna…

Starten gikk langs E39 til Bråstein, der jeg tok opp godstien opp i Hundeskogen. Isen har begynt å smelte, så forholdene var ikke så bra som de har vært når det har vært tørt og hardt i bakken.

 

Videre gikk veien gjennom Hundeskogen, ned til bondegården i enden og videre til Spenncon på Foss-Eikeland. Derfra tok jeg enkleste (og kjedeligste) vei direkte videre til Kverneland. Skulle helst tatt jernbanen og videre til Kalbergskogen, men fant ut det var greiest å spare tid tidlig i løypa så jeg heller kunne kose meg med terrengpartier senere…

En eller annen tilfeldig skog på Jæren et sted kan se ut sånn som dette:

 

Videre gikk veien til Bryne, opp forbi bomstasjonen og inn på Nordsjøritt-løypa. Tror jeg. Ferden gikk langs mer kjedelig asfalt til Pollestad der jeg ble usikker på veien, men fant ut at det sikreste var å fortsette videre vestover mot kysten. Heldigvis dukket det plutselig opp et skilt som så velkjent ut.

 

 

Veien videre så stort sett slik ut, frem til jeg kom til et kjent landemerke som jeg har sykla over med ganske mye høyere puls tidligere…

 

Alright, i det minste visste jeg ca hvor jeg var. Dvs det neste strekket var tilbake på asfalten. På dette tidspunktet begynte jeg å bli drittlei av lyden av 588 pigger som ruller på asfalt. Heldigvis er jærbuene gjestfrie når det kommer til syklister, og disse kjekke skiltene var å se overalt i et par kilometer.

 

Veien videre et lite stykke på asfalt før jeg igjen svingte ned mot kysten, der jeg fant nok et kjent stykke Nordsjøritt; Kongevegen. Topp stemning!

 

 

Etter Kongevegen var jeg dessverre tilbake på RV44 igjen, med noen lange treige kilometer i motvinden nedover Jæren. Ogna virket uendelig langt borte i lange tider før jeg plutselig fikk se skiltet som viste under en kilometer igjen til Brusand. Derfra visste jeg at det var kort til Ogna Camping, og kun to seige sjarmøretapper igjen. På Brusand tok jeg en kjapp stopp og trødde innpå en halv bar.

 

Opp fra campingen er et nydelig stykke Norge, og jeg tok meg tid til et par fotostopp siden det nye kameraet mitt fungerer dødsbra.

 

 

 

 

 

Tilbake på RV44 i et halvt minutt før Nordsjøvegen tok meg med til venstre og i retning gartneriet. Har aldri syklet denne veien før, og var spent på hvor ille det kunne være. Etter tre og en halv time kan Den Vestlandske Hovedvei være ganske så seig…

 

Det verste er egentlig at det hele veien er bratte, bratte knekkere. Gjerne med snø på, sånn for å gjøre det hele litt mer interessant på veien ned. I tillegg er det jo diverse porter en må gjennom. For sikkerhets skyld har de valgt å legge disse i bunnen av en liten dal, slik at en må bremse helt opp, på vei en bratt nedoverbakke full av is og snø.

 

 

Da jeg kom ned fra Den Vestlandske Hovedvei, dausliten i hele kroppen og spesielt beina, ventet en kort tempoetappe på Rv44 – tilbake i retning Stavanger – før Nordsjøvegen igjen svingte av og tilbudte nok en bratt satan av en knekker. Traktorsjåføren jeg traff på midt i bakken syntes tilogmed så synd på meg der jeg sleit meg oppover at han valgte å rygge opp halve bakken for å slippe meg forbi. Kudos!
Til slutt kom jeg frem til nok et kjent syn:

 

Togstasjonen på Hellvik! Herfra og inn er det jo bare et enkelt grusparti, en enkel sjarmøretappe? Ikke etter fire timer i null grader, dagen etter sesongens første ritt. Den helsikes grusveien fra Egersund til Hellvik byr jo tilogmed på bakker opp i 20% stigningsgrad. Tusen takk!

 

 

 

 

Herfra og inn fant jeg ut at kamera fikk være kamera, nå ville jeg prøve å komme frem før de andre startet på middagen…

Endelig kom jeg frem til broa – sikkert tegn på at det bare er ÉN bakke igjen. Vel forsert (og med pysebremsing på snø/is ned mot asfalten) var det bare å gli fint inn til Egersund sentrum og parkere sykkelen utforbi Svigermors Hotell der de hadde fulgt meg via Garmin sin Livetrack, og stod klar med restitusjonsshake. En kjapp dusj senere var jeg klar for deilig komlemiddag, og heldigvis hadde søstera til høna mi massasjebenken stående. Akkurat i dag var det helt på sin plass å ha utdannet massør i familien, og jeg fikk meg en grundig (og dødsvond) massasje en god time etter middag. Pro!

Tusen takk for turen, meg selv. 82,2 km, 1147 høydemeter, 4t40m på tur og over 3300 kalorier forbrent.