Etter diverse anbefalinger fant jeg tidlig ut at i år ville jeg prøve en av de guidede terrengturene Free Motion tilbyr. Onsdag morgen samtidig som vi henta sykkelen til Joey booka jeg alle fire ånnasane inn på fredagsturen “Pico de las Nieves XL“.

For the skilled rider at the top of their game, this tour is for you!

Høres jo ut som midt i blinken for oss. Fitnessnivå er beskrevet som “challenging”, teknisk nivå er beskrevet som “challenging”. Physically fit, og en mellomting mellom “good competent” og “very professional bike control”. Dette var jo som å høre noen beskrive vårt kondisjonsnivå og tekniske ferdigheter, så her var det bare å hive seg på. Alle ble oppgradert til 29″ sykler, siden barnehjul tilhører gamle dager og vi trenger all den hjelpen vi kan få. Vi var selvfølgelig forberedt, og nesten samtlige hadde tatt med egne terrengsykkelsko til formålet. Jeg hadde tilogmed stishorts. Joey, derimot, stilte opp på Converse og flate pedaler – men med godt mot!

Opplegget er enkelt:

1. Møt opp på Free Motion kl 09:00 fredag morgen
2. Signer et skjema på at ingen tar ansvar i tilfelle du skulle dø eller det som verre er
3. Motta to flasker vann
4. Sett deg i en buss som kjører deg til ca 1790 moh
5. Sykle opp til Pico de las Nieves, 1949 moh
6. Sykle ned igjen til Free Motion, via tusen omveier i grapserått terreng!

Som vi hadde opplevd dagen før var det ganske kjølig med en gang vi kom over Ayacata-nivå, guiden vår mente dette var fordi vi nå var på nordsiden av øya. Det ble noe venting og forklaring av hvordan alt henger sammen, hvilke brytere som låser og åpner hvilke dempere osv – og vi ble bare kaldere og kaldere.

Turen startet rolig, og målet var å klatre de siste ca 160 høydemetrene opp til Pico de las Nieves – øyas høyeste punkt. Dette foregikk på det de innfødte gjerne kaller asfalt, men jeg er glad vi hadde terrengsykler. Det er nok ganske mange år siden sist noen la asfalt oppe i gata her.

Ved start ble vi fortalt at det var to alternative ruter vi kunne sykle i dag. Den ene var Pico XL turen vi alle var påmeldt, den andre var “Pico Light”, som var ganske mye snillere både når det kom til høydemetre som skulle klatres og teknisk nivå på terrengpartiene. Vi var beinklare for XL, siden vi er beintøffe, men dama var påståelig og mente at vi ikke burde legge ut på denne ruta om vi ikke var virkelig dyktige. Etter harde forhandlinger innså Joey at han ikke hadde sykla terrengsykkel på en del år, og ble enige om å ta Light-ruta sammen med Frodolini. Hana og jeg var fortsatt beinklare for XL, og vi delte oss opp derfra.

Første del var å renne ned et par kilometer før vi endelig kom oss “off road”. Det startet med et rimelig enkelt stykke der vi brukte 15 minutter på å bli kjent med sykkelen. Gliset startet ca da, og ga seg ikke hele dagen. For en fantastisk natur å sykle terreng i! Det er noe begrenset med bilder siden Frodolini stakk av med kameraet, men noe fikk jeg da ordnet med telefonen – det kommer vi tilbake til etter hvert.

Utfordringen med å sykle 10 stk i gruppe er at det er veldig ujevnt nivå. Hana og jeg la oss ca midt i, noe som vanligvis er en ganske dårlig plan. Passet oss bra, mao. Inn i andre terrengparti går det som det suser, jeg ligger som nummer fire. Guiden først, så to tyskere som holdt ganske jevnt bra nivå. Vi kommer inn mot et ganske bratt nedover parti på våt stein, og de foran bremser opp som gale, for å såvidt skli nedover. Jeg kommer for nær og klarer ikke bremse nok uten å låse fremhjulet. For å unngå å kjøre rett i tyskeren foran meg så ender det som det ofte gjør – jeg tar en fin salto over styret og lander på siden/ryggen/låret. En liten smell og småskjelven, men man er syklist og ikke fotballspiller så det var bare å kaste seg på sykkelen igjen og fortsette. Heldigvis overlevde min nye Garmin Edge 810!

Etter hvert kom vi ned til området der vi startet dagen, og turen gikk videre gjennom en skog før det stoppet opp igjen. Vi ble fortalt at det nå var to valg. Enten sykle ut igjen til asfalten og bort til et møtepunkt rett ovenfor Roque Nublo – eller ned en potensielt ganske farlig løype med mye løs stein, drøye drop og generelt teknisk veldig vanskelig løype. Gruppa ble enige om at vi var ikke på pysetur, og vi fikk beskjed om å senke setene. Videre kom det råeste terrengpartiet jeg har vært borti noen gang, og for å si det mildt så var det lite mulighet til å stoppe for å ta bilder! Utrolig synd siden dette var et nydelig område, men her fikk vi virkelig kjørt oss – både nedover og oppover. For de som er kjent i området så var nederste punkt av denne stien en bro som gikk over Presa de los Hornos, og vi kom opp ved veien noen hundre meter overfor parkeringsplassen ved Roque Nublo.

Videre derfra var det asfalt ned til Ayacata og videre i retning Cruz Grande, et utkikkspunkt der vi skulle spise lunsj. Veien hit var en flott fire road med massevis av løse stener og harde svinger i løs grus som ga oss mer enn nok av utfordringer. På veien klarte jeg også å punktere på forhjulet, og endelig fikk vi oppleve hvor enkelt det er å bytte slange når man har Lefty-gaffel. Man slipper jo å ta av hjulet!

Så langt har vi altså overlevd en tur over styret og en punktering på forhjulet. På tide å øke nivået, mente Cannondale, og på vei nedover et heftig steinede parti ligger jeg i god flyt som andremann, ti-femten meter bak guiden. Så velger elendige Sram at det er passende å gire kjedet på innsiden av kassetten (feiljustert bakgir!), noe som gjør at det kiler seg mellom kassetten og eikene på hjulet, og bakgiret flyr i en halvsirkel rundt og ender opp i en posisjon som gjør det langt fra kapabelt til å styre kjedet inn på riktig klinge. Jeg stopper opp med en gang og starter analysen mens tyskere (og Hana) fyrer forbi i kosetempo. Girøret er blåst, men jeg klarer å få alt løst og hjulet overlevde heldigvis. Ved å knekke og bøye litt, samt gire til ca midt på kassetten så klarer jeg å unngå at giret tar borti noen eiker, og jeg kan sykle videre ned til møteplassen nedenfor det heftigste partiet. Synd å måtte være redd for sykkelen ned et av de flotteste partiene hele dagen, men det gikk fint. Vel fremme på møtestedet har heldigvis den ene guiden med ekstra girøre, og etter bytte av dette er vi igang igjen og alt girer som helt som det skal. Dagen er reddet, selv om vi fikk en pause vi ikke hadde trengt midt i et fantastisk parti.

Videre koser vi oss på den ene stien etter den andre nedover, og vi flyr forbi San Bartolome i retning Fataga på fire roads og singletrail. Et nytt parti der vi blir bedt om å senke setene kommer, og jeg er usikker på om det blir for teknisk for meg eller om det går fint. Flere (som har vist i løpet av dagen at de ikke akkurat holder teknisk nivå godt nok til å sykle denne turen) velger å sykle asfalten rundt, heldigvis tar Hana og jeg stien ned og storkoser oss på et nydelig parti med masse svære bratte steiner vi skal forsere for å slippe unna åtte-ni hårnåssvinger på asfalt. Totalt er partiet på 1100 meter med 143 høydemeter nedover. Good times!

Jeg laget et fint lite segment på Strava for dette flotte partiet

Videre sykler vi sti nesten helt ned til Fataga, og nå begynner vi å bli virkelig slitne, spesielt i hodet, av å konsentrere oss maksimalt hele dagen. Flyr ned asfalten gjennom Fataga og videre et stykke før vi svinger av asfalten og tar inn på siste stykket som går på fire roads hele veien til Maspalomas. Vi snakker 11,5 km heftig grusvei med massevis av løse steiner, og totalt 336 meter høydetap. Her går det unna!
Dessverre er ikke Cannondale ferdig med å kødde, og jeg får en snakebite på bakhjulet. Begge guidene (som har ekstraslangene) syklet foran oss på tidspunktet, så det ble noen minutter venting før de fant ut at de manglet folk og måtte snu for å hjelpe. Ny slange ble montert, og vi kom oss elegant videre.

Vel nede på asfalten igjen trør vi rolig ned gjennom Playa del Ingles før vi parkerer syklene utenfor Free Motion. Noen ivrige mekanikere ser over sykkelen min som har fått bra med juling gjennom dagen, men blir enige om at alt ser ganske brukbart ut (minus en eike som må strammes/byttes). Den oppskrapte bremsehendelen etter turen over styret ble ikke kommentert, engang. Heldigvis sitter Joey og Frodolini klare med colabrus, øl og chips og vi drar etter hvert hjem til SykkelKomplekset™, grapsefornøyde med en fantastisk dag på terrengsykler i kort/kort i Januar måned.

Turen på Strava:

 

Landevei erklæres herved for ut, fra nå av er det terreng som gjelder!