Dagen starter med å bli vekket av en symfoni bestående av vekkerklokken og lyder fra nachspielet som ennå foregikk på terrassen til leiligheten i etasjen under. Klokken viser nå 04:25, og jeg skal visstnok møte Hana utenfor om ca 35 minutt. Etter 45 minutt møter jeg Hana utenfor. Vi er i gang. Destinasjonen er Haukeli, og vi tar selfølgelig ikke korteste vei.

Selv om Hana her lett kunne blitt tatt for å være en jobbsyklist foreligger det helt andre planer for dagen

Limavatnet passeres og har aldri sett bedre ut.

Etter siste tunnel før Byrkjedal så fikk vi heldigvis en avkjølende bris mot oss som både forhindret overoppheting og stor fart. Topp! Vi ble derfor noe forsinket til både GPen og etterhvert buffé på Valle.

Mange har lurt på hvorfor vi kaller oss Ånnasklubben…

På Valle hadde vi hver vår taktiske plan, jeg gikk for den overlegne “to-porsjoner-på-en-tallerken” taktikken, mens Hana bommet stort med å velge “to-porsjoner-to-forsyninger”. Etter endt foring sjekket vi Garmin som viste at vi nå hadde syklet 171 kilometer, noe om betydde at vi hadde ca 95 kilometer igjen. Mannen i ledertrøya begynte på dette tidspunktet å slite litt med motivasjonen. Det ble blant annet nedlagt fotoforbud. For å få opp motivasjonen på normalt nivå ble popanlegget aktivert og en motivasjonsfremkallende playlist ble satt på. Den inneholdt hyppige innslag av El Jarabe tapatio. Extended version anbefales.

Anyway… Vi kom oss jo etterhvert oppover dalen og begynte å fundere på hvor vi skulle handle. Alternativene var Hovden og Haukeligrend. Det ble Hovden siden jeg var noe tvilende til ledertrøya sine spurtegenskaper dersom vi skulle komme i en form for tidsnød. Diverse varer ble kjøpt inn og presset nede allerede fulle sekker. Vi kom oss også etterhvert til Haukeligrend (var der før kl 18, selv etter å ha handlet på Hovden). Etter Haukeligrend gjensto bare 13 km opp/bort til Vågsli hvor vi hadde takket være velvillig slekt hadde ordna oss en leilighet. Kvelden besto av en karakterbyggende dusj i kaldt vann, en god Zinfandel og en grei hjortestek på hotellet rett ovenfor leiligheten.

En rask kikk ut vinduet på søndags morgen bekreftet at kort/kort fortsatt er å foretrekke.

Vi var på forhånd enige om å starte litt senere dagen etter, og var vel ikke klare for avgang før klokken for lengst hadde passert 09:00. Vi hadde heldigvis medvind en god dag så det gjorde egentlig ikke noe.

Veien fra Vågslid til Røldal inneholder 4 tunneler, og det var gamleveiene som gikk rundt/over disse tunnelene som var høydepunktet på dette partiet.

På vei utenom Vågslidtunnelen.

På vei over Haukelitunnelen

Svandalsflontunnelen.

Før den siste tunnelen (Austmannlitunnelen) hadde Hana såpass stor fart at han overså både skiltet som viste som pekte syklister inn på gamleveien og sykkel/gående forbudt skiltet. Det gikk bratt nedover her så det var lite sannsynlig at noen tok oss igjen men vi var allikevel enige om at det var ganske idiotisk å kjøre gjennom den tunnelen.

Ved ankomst Røldal kunne vi skimte veien som gikk over fjellet til Sauda. Hana begynte nå å foreslå om vi heller skulle ta RV13 som gikk rett til Sand. Denne veien er kortere og inneholder mindre høydemeter. Hana hadde visst gode kilder (sin bror) på at denne veien var bra greier. Forslaget ble vurdert og avslått. Vi fant senere ut at RV13 mellom Røldal og Sand kan by på hele 19 forskjellige tunneler med en samlet lengde på 13 km.

Et sjeldent bilde av fotografen. Legg spesielt merke til styrevesken som uten tvil er innenfor på langturer over flere dager.

Bilde tatt rett etter jeg bøyde sannheten litt og fortalte Hana at vi straks er oppe.

Bilde tatt like etter når Hana ble kjent med sannheten.

Bra varde på toppen!

Ankmost Breiborg etter å ha dundra et par hundre høydemeter ned fra toppen.

Vi kom oss jo etterhvert også til Sauda og her påsto Garmin at det var 36 varmegrader. Vi tenkte det kunne vært greit med litt kald drikke og stoppet derfor på den lokale bensinstasjonen. Traff på en hyggelig fyr fra CKH her som hadde tatt turen fra Haugesund.

Fra Sauda gikk turen til Ropeid hvor vi skulle ta en ferje over til Sand. Det gikk en ferje kl 15, men jeg hadde ikke troa på at vi kom til å nå denne så vi siktet oss heller inn på 15:30 ferjen. Etter litt aktiv kjøring i bakkene opp fra Sauda så anet vi et lite håpe om at vi kanskje kom til å nå ferjen som gikk kl 15. Vi lar wattgrafen fortelle hvordan de siste kilometerne foreløp.

Fasit ble at vi ankom ferjekaien akkurat i det ferjelemmen gikk ned og ferja så smått hadde begynt å forlate kaien. Vi ble observert, ferjen rygget tilbake og åpnet lemmen. Vi “gappet” bommen som enda var nede og kom oss ombord. Kudos til Norled!

Turen fra Sand til Nesvik er et parti vi har syklet flere ganger før og det skjedde egentlig ikke stort på dette partiet. Hvis noen fra Statens Vegvesen leser dette så tar vi gjerne i mot litt belysning i den lengste tunnelen før Nesvik. På ferjekaien nådde vi akkurat å se (en reprise) av etappeseieren til Kristoff.

Forskjellen på Tyskland og Italia

Foruten tunnelene så er det ganske greie forhold på veien langs Jøsenforden mot Nesvik.

På grunn av dette partiet så tar vi heller turen om Fister i stedet for over Hjelmelandsfjellet.

For å bedre forholdene til syklistene så har det langs Tysdalsvatnet blitt laget en tunnel. Dette gir oss 5 fantastiske kilometer med fin og bred vei uten en eneste bil!

Bilfrie veier gir gode muligheter til å perfeksjonere “aero tucken”

Eller bare gi faen og renne.

Tau-ferja ble nådd med god pølsemargin (Statoil sitt “wiener for en tier” er bra) sammen med alle turistene som har trasket i kø opp og ned til Preikestolen. Ferjeturen ble ellers brukt til å bestille litt mat til når vi ankom Stavanger.

Utelivskongen Hana sikret oss et bra bord nesten helt ved sjøkanten.

Vi syklet totalt 485 KM gjennom 5 forskjellige fylker, klatret 6190 HM og satt totalt 20 timer på setet.