#oljesmellen får mye oppmerksomhet i media. Det er stort sett fokus på negative aspekter, som at folk mister jobben, men flere “glasset er halvfullt”-mennesker hevder at smellen stimulerer til økt næringsmangfold og at omstillingsbehovet som følger bidrar til nyskaping og innovasjon.

Kanskje det, men la oss heller fokusere på konsekvensen som virkelig betyr noe; en kolossal økning i firmahyttekapasitet!

I det vi antok ble årets første og eneste godværshelg ble det på kort varsel innkalt til firmahytte til firmahytte-langtur rundtom Ryfylke. Etter en rask opptelling og navneopprop viste det seg at vi ble 4 stk som møttes til start nede ved Kanelsnurren for en …kanelsnurr, mens vi ventet på Den Forbanna Tauferjå.

RV13 fra Tau og innover mot Årdal er (som vi også nevnte i fjor) blitt ganske suveren etter at bilene blir losjet inn i en mørk tunnel store deler av veien. Ferja fra Hjelmeland til Nesvik ble nådd med minst mulig margin etter en klassisk langspurt ned mot ferjekaien. Erfaringsmessig vet vi at når vi kommer mot bommen i 50 km/t, så åpner de den opp igjen selv om den i utgangspunktet er i ferd med å senkes.

Neste stopp er det lokale cooperativet som ligger et godt stykke inn i Jøsenfjorden. Aldri før har det vært så mye fokus på emballasjevekten til matvarene siden vi faktisk må dra med oss alt vi handler 600 meter opp til hytten på Gullingen.

Som et vektsparingstiltak drikker vi opp all ølen rett utenfor butikken, i stedet for å dra med oss tunge glassflasker opp på fjellet.

Finner etterhvert hytten, får laget middag og forbanner oss på den helvedes sprangridningen som aldri tar slutt, og Vuelta lagpresentasjon som aldri begynner. Før leggetid må konseptet “lakenpose” forklares for enkelte.

Dag 2

Vått på asfalten men tørt i luften. Ferja er på fjorden når vi ankommer Sand og vi tar derfor en kaffi mens vi synes synd på SV som tilsynelatende er eneste parti uten partytelt (kun parasoll). På vei opp bakkene inn mot Sauda dukker det opp flere bortforklaringer om hvorfor man mistet teten akkurat i denne og denne svingen 5 meter fra toppen under fjorårets Haugesund – Sauda.

Har på forhånd blitt tipset om gode boller på Brynes Konditori, så vi legger lunsjen i Sauda til en benk rett utenfor. Som en hyllest til Sauda settes volumet på popanlegget til høyt, og artist settes til Bjørn Eidsvåg i det vi triller ut av byen.

Vi tar raskeste vei til Røldal som tilfeldigvis er over et fjell og ankommer leiligheten der 2 timer senere. Rett over veien spotter vi et spisested, og med burger på menyen er ikke valget vanskelig. I den selvbetjente isdisken betalte man pr. kule. Det ble ikke opplyst om noe maksimalstørrelse på kulene. Kort fortalt så tjente ikke Hordatun Hotel noe særlig på isen sin denne kvelden.

Dag 3

Fineste vær og fineste løype. Opp til Røldal Skisenter og videre oppover fjellet på gamleveien. Kan såvidt kalles asfalt, men med brede dekk, brede felger og sparsommelig lufttrykk så gikk det helt fint. Det ble mye rubbernecking på vei opp ettersom utsikten bak oss bare ble bedre og bedre. Spottet også endel stier og må kanskje besøke området med grovere verktøy senere på høsten. (Når begynner skisenteret satsingen på stisykling?)

Over toppen på vei ned mot Seljestadjuvet ble det igjen vanskelig å fokusere på veien. Med serpentinersvinger fra gamledager i nedre synsfelt og en isbre i øvre så blir det som er rett foran deg ofte nedprioritert.

Måtte etterhvert ut på E134 og merket at vi hadde valgt riktig tidspunkt, og riktig retning. Nedoverbakke ned mot Skare som kan cruises i 50-60 km/t med lett tråkk. Det var også såpass tidlig at biler også var en sjeldenhet. Det flatet ut i et parti etter Skare, men tok ikke lang tid før vi kom oss inn på sideveien som tar oss ned Rullestadjuvet og inn i starten av Åkrafjorden. Flere lange tunneler her som betyr flere lange smale nydelige sideveier langs fjorden.

Plutselig ankom vi Kyrping som skrøytet på seg at de solgte regionens største pølser. Vanligvis er et 1 sifret antall pølser litt for lite men akkurat her holdt det med den ene.

Like etter Kyrping var vi bare 3 igjen da en måtte ta en snarvei hjem for å rekke familiære forpliktelser. Vi andre tok en omvei rundt Skånevik. Særlig partiet etter Skånevik og inn mot Etne var en perle!

Turens kjipeste parti var mellom Etne og Ølen, det hadde akkurat blitt sent nok på dagen til at noen billister akkurat hadde rukket å bli utålmodige nok til å ta håpløse forbikjøringer. Det varte heldigvis ikke lenge for i Ølen så svingte vi av E134 og fortsatte mot Sandeid og derfra inn på kjente veier (hvertfall i motsatt retning) inn mot Skjoldastraumen. Etter en lang uke og tung helg så ble det ikke akkurat KOM opp den heeelvedes bakken fra Nedre Vats.

Destinasjonen var Nedstrand og de siste milene inn her var seige nok til at begge hjelperytterne som var igjen måtte utnyttes til det fulle. Med lovnader om cola, flybridge og mer pølser i Nedstrand burde hvertfall motivasjonen være tilstede.

I Nedstrand har de verdens lengste flytebrygge og vår transport hjem befant seg helt i enden av denne. Dette ga oss noen hundre meter ekstra distanse samt KOM på det nyopprettede segmentet Flytebryggå i Nedstrand

Denne runden kommer høyt opp på listen av Norges flotteste turer, og er faktisk relativt enkelt å gjennomføre (hvertfall logistisk sett). Det går nok fint for de fleste å kjøre de 2 første etappene på 1 dag, og i Røldal finner du alltid en plass å sove. Om du ikke har foreldre med båt som tilfeldgvis befinner seg i Nedstrand så går det en hurtigbåt herfra til Stavanger litt senere på kvelden.