Entry cost: 1,000,- NOK plus a National Holiday breakfast contribution of one bottle of authentic champagne

Som de fleste andre høyprofilerte bloggere mottar vi stadig henvendelser fra ulike hold om å bli med på forskjellige arrangementer, eller “events” som det heter i bransjen. Vi må stort sett takke nei til det meste, men når Rapha spør pent om vi kunne tenke oss å bli med på en sykkeltur i hovedstaden så måtte vi nesten stille opp.

Etter en lang og grundig utredning så blir vi etterhvert enig om at bilen er det mest egnede transportmiddelet. Spesielt siden vi også har planer om å stikke innom Arendal for å sykle en tur i “Tungvekteren” på turen hjem. Runden vi skal sykle i Oslo går på asfalt og litt grus, mens Tungvekteren er noe mer teknisk. Vi stapper landeveissykler utstyrt med våre billigste hjul og breieste dekk, sammen med to fulldempere inn i pizzabilen, og med litt øvrig bagasje mellom syklene så fremstår hele pakkejobben som veldig stabil.

DSC_000001-7

På Ålgård treffer vi SOA og Kvaggi, våre to lagkamerater, og kjører i en slags kolonne mot Oslo. SOA insisterer på at vi tar et stopp på Biltema i Kristiansand, uten å helt forklare hvorfor. Når han kommer ut med 3stk 20liters kanner så skjønner vi alt. Han påstår selv at de skal fylles opp med E85 som han bruker i Stavangers raskeste boble, men alle vet at han egentlig skal treffe en trailersjåfør fra Litauen som har med seg 60 liter smuglersprit.

Turen starter noe tidlig, og vi er blitt bedt om å møte nede ved AKERSÆLVA rundt kl 08:00 for “captains’s meeting”. Utenfor kontorene til Landevei/Terrengsykkel/Fri Flyt møter vi på en litt annerledes gruppe mennesker enn vi vanligvis gjør på sykkelritt. Men, dette er heller ikke et ritt:

The Rapha Prestige is not a race; it’s an unsupported, unsanctioned, and unmarshalled adventure across stunning terrain. Designed to bring out the camaraderie and suffering of road riding, the rules are simple, and the course is tough. Team members must ride – and finish – together.

Vi er så og si de eneste med korte bein og scorer nok litt cred på det mens vi venter på å starte. Siden hele greia er litt forsinka blir vi stående en stund og blir etterhvert litt kalde. SOA og Kvaggi kapitulerer og finner frem løse bein, jeg og Hana stikker opp på hotellet for å gjøre det samme. Hana innser at han har glemt både løse knær og bein og går heller for et tjukt lag med varmekrem.

Rett før start stapper vi vindvester, race capes og det som er baki lomma slik at våre matchende trøyer hvertfall er synlig én gang. Vi er allikevel ikke finere på det enn at vi tar første stopp ca 15 meter etter start for å ta på oss klærne igjen. Mens vi driver med dette blir vi forbisykla av laget som starter 3 minutter etter oss.

DSC_000001-4

I løpet av turen må vi innom tre forskjellige kontrollposter for å få et stempel i vårt “brevet card”. Vi var såpass framsynte at vi stilte med trøyer som hadde dedikerte lommer for dette kortet, og hadde noen tatt tiden på oss så hadde vi her spart dyrebare sekunder.

Etter første checkpoint så fikk vi litt motvind, og vi begynte å kjøre inn mange av lagene som tidligere hadde passert oss. Etterhvert kjørte vi oss opp til en gruppe som ble ledet an av en fyr fra Rudsbygd iført en dommmerdrakt, og det så ut som han klarte å holde grei fart. Vi klarte kanskje å ligge bak i 2-3 minutter før vi la oss foran fyren i dommerdrakt og tok over drajobben.

I bunnen av en lang nedoverbakke la vi merke til at Garmin hylte, og at vi ikke lenger hadde noen andre lag bak oss. De var tydeligvis lokalkjente og/eller bedre til å lese kart og visste derfor at vi skulle tatt til venstre på toppen av bakken.

DSC_000001-5

Etter et langt og monotont parti nådde vi dagens andre stigning hvor vi igjen traff på fyren i dommerdrakt, som, etter å høflig ha påpekt at vi gjerne kunne forbedre navigasjonsegenskapene våre, kjørte et lite drag opp bakken. Vi lot han gå.

DSC_000001-2

DSC_000002

Nytt check point på toppen av bakken. Frisk temperatur, så vi kom oss avgårde momentant etter stempling. Nå begynte gruspartiet som gikk gjennom SKÆVVEN og som ledet oss tilbake mot Oslo.

DSC_000001-Edit

Med 27mm dekk og setepinne med litt vandring gikk gruspartiet egentlig ganske greit. Drivverket begynte etterhvert å lage mange rare lyder, men fungerte stort sett bra. Etter ti tusen meter på grus kom vi oss inn på asfalt igjen i Lommedalen. Det var nå såpass kaldt og surt at de fleste nok helst hadde sett at løypa gikk rett inn til Oslo. I stedet skulle vi en tur oppi tåka til turens høyeste punkt; Tryvann. På vei opp svingte vi også innom morsomme partier som f.eks “Gjøkbakken” som er en 200 meter lang bakke med en snittstigning på 15%

For oss som forbinder Tryvann med russefest var det noe skuffende at de hadde avsluttet festen dagen før. Det eneste som møtte oss der oppe var tåke og en håndfull russ som pakket ned et telt. Det var ikke her det var party. Nesten oppe ved tårnet kom vi til dagens siste checkpoint. Der traff vi også en kald Hana, som hadde ventet der oppe i ca 10 minutt som en konsekvens av at han rykket i bakken på vei opp. Trenger vel egentlig ikke nevne at vi ikke ble her oppe lengre enn nødvendig.

Nedkjøringen ble interresant. Vi med korte hansker opplevde noen biomotoriske utfordringer når vi prøvde å bremse, så det ble en “best effort” tilnærming til akkurat dette. Turen på gruspartiet hadde spist opp bremseklossene til SOA, så han måtte bremse med den klassiske “ta ein fot i bakken” metoden.

I tillegg til dette skalv de fleste av oss såpass kraftig at det gikk utover stabiliteten på sykkelen, og det å sykle i en rett linje ble en liten utfordring. Etter nedkjøringen gjaldt det bare å konsentrere det lille som var igjen av fokus på henholdsvis Garmin (en bomtur nå hadde fått alvorlige konsekvenser for kartansvarlig) og veien (som nå gikk på hovedveier med både biler, kollektivtfelt og lyskryss.)

Utrolig nok kom vi oss til “mål” uten å sykle feil og/eller bli påkjørt. @ChefOrre hadde fått gang på grillen, men vi var egentlig mest interessert i noe varm drikke. Siden alle nå hadde pådratt seg akutt Parkinsons endte derimot det meste av kaffen på gulvet. Det var på dette tidspunkt bred oppslutning om å heller stikke opp på hotellet for en varm dusj.

I etterkant så kan det kanskje virke noe spesielt med å kjøre 800 km for å delta i det som strengt tatt er en sykkeltur i drittvær, men vi setter pris på at noen arrangerer noe som minner litt om et turritt i kontinental stil, med lave skuldre, avrundede albuer, mindre fokus på tid og god stemning.

Vil du ha mer? Følg oss på Facebook!