Fredag morgen. Siste dag på syklene. En tur igjen. 25 minutter i bil for en hel dag med fantastiske stier høres forlokkende ut. Vi pakker tre sykler baki el Vivaro og setter kursen mot Sveits, nærmere bestemt Bernina-passet. Som de lokalkjente av våre lesere vet finnes det her en togstasjon, samt knallbra flytstier ned på begge sider.

Klargjøring av klær og utstyr på parkeringsplassen ved togstasjonen. Hana lukter et påskrudd kamera, og er rask på med brillene og gliset.

Et stilikon og en av hans følgere. Det skal nevnes at det ikke fantes en eneste vindtett jakke i medium størrelse igjen i Livigno. Utenom denne, i oransje. Jeg er ikke imponert, men var lei av å være kald. Min puster ihvertfall bedre enn Hana sin.

Første del av turen går på finfine stier som dette i retning Pontrasina, det vil si nordover.

Vi følger de gule skiltene som finnes overalt for å forsikre oss at vi befinner oss på indrefileten blant flytstiene. Noe vi gjør.

Venting på Frodolini.

Første crux, en litt spesiell bro over en bekk. To av tre klarte seg fint. Frodolini svømte over.

Fornøyd med å komme over til tross for en noe uventet sving og en fot ute av pedalen.

Det er egentlig ingen god grunn til å publisere dette, men Tinder-kongen har kjørt hardt lobbyarbeid. “Ta med dette bildet, jeg liker hvordan bakleggen min ser ut her!”

Etter hvert ble stien mye mer teknisk, det vil si mye kjekkere. Hana har full kontroll.

Frodolini tar trappene. Lykkelig uvitende om hva dagen vil bringe.

Ble plutselig litt bratt mot slutten av denne, så jeg velger å klø meg i rompa med bakdekket. Helt normalt. Unngikk toget også.

Dverggeit. For de som digger sånt.

Vel nede i Pontrasina var det på tide med en matbit. Det kan man f.eks. handle på Coop, og spise på en gressflekk vi kaller for “parken”. Matbiten kan gjerne bestå av croissant og colabrus. Det var dessverre tynt med utvalg innen colabrus på Coop, så mens jeg stakk av med den siste plastflaska gikk Frodolini for 2x Vanilla-Coke på dåse. Hana takket med å kaste sin momentant i søppelbøtta til høyre i bildet.

Hello, ladies!

Frodolini tar bilde av lokal paparazzi (som ligger skjult i en busk) mens jeg … beundrer utsikten. Og gruer meg til å klatre opp igjen.

Den sagnomsuste Pontrasina-hufsa. Det går mange vandrehistorier om denne, men jeg tror vi er de første som har fått et bra foto av vesenet.

Opp igjen mot Bernina-passet treffer vi på både gruspartier, fine stier og en del tekniske partier. Hana angriper med en noe utradisjonell teknikk. En del selvtillit ble skadet under fremkallingen av dette bildet.

Under dagens trappe-nedkjøring er det viktig å ha akkurat riktig lufttrykk. Hana demonstrerer.

Jeg gliser.

Vi måtte krysse tidligere nevnte bekk igjen, og Hana velger denne gangen å ta sjøveien.

Etter en klatring på ca 450 høydemeter fra lunsjlokasjon sykler vi videre forbi demningen ved togstasjonen, med denne demningen i sikte. Lite aner vi hvor bra livet er på baksiden av denne, men vi har hørt rykter.

Flott sti på vei mot 1100 høydemeter nedoverbakke.

Hana kjeder seg, og øver på wallride uten vegg. Det går sånn passe.

Snobepåsen in rock-garden, 2014.

Undertegnede nyter utsikten fra demningen. Hana bærer til høyre i bildet.

Her har den egentlig nedkjøringen faktisk ikke startet, vi er på motorveien som går ned mot selve starten.

På vei ned motorveien ser jeg en sti til høyre, og vi er raskt enige om å prøve den selv om det ikke er på ruta for dagen. Etter noen hundre meter på nevnte sti, stopper Frodolini opp i bunn av en bratt bakke og klager over at han bremser skeivt bak.

Takk for turen, gutter (teknisk #13, Frodolini).
Testvinneren har som dere ser, gitt opp og brukket venstre setestag. Den eneste forklaringen vi har er at her har bremsene blitt brukt for mye, som har skapt altfor høy kraft som virker på dette staget mot bremsekalipper/skive.

Etter nøye vurdering av situasjonen finner vi ut at den beste løsningen er elektrikertape fra Biltema, som Hana av en eller annen syk grunn hadde i sekken.

Resultatet av spjelking av brukket ben. Bremseskiva kom i veien under montering av bakhjul, så den måtte fjernes. Bakbremse er uansett ikke obligatorisk når en bare skal tilbake til bilen.

Snobepåsen vinker farvel, og ønsker oss lykke til med nedkjøringen til Poschiavo.

Dette må ha vært et tungt øyeblikk for en gladgutt. Hekkans testvinner, altså!

Uansett, de røde syklene overlever og rett borti gata treffer vi dette utsiktspunktet. Ned dit, skal vi.

Jernbanen som svinger seg oppover. Bernina Express.

Restauranten som serverer colabrus og øl for dem som har tid til slikt, før man sykler ned 1100 høydemeter til togstasjonen i Poschiavo.

Nedover finner vi både gode grusstier med småhopp og spisse steiner som stikker opp, samt tekniske kosepartier som dette. Kein problem!

Det lå et tre i veien for stien, så noen hadde laget en ny sti som gikk snarveien ned. Vår helt mestrer situasjonen som vanlig.

Etter dette var det så fantastisk bra å bare bombe på nedover at vi ikke stoppet for å ta flere bilder.

Siste lille trapp ned til asfalten/grusen som går ned til byen.

Jeg skrev på Strava at det blir vanskelig å beskrive denne dagen, og det er derfor det er så få ord til bildene. Nedkjøringene på begge sider av Bernina-passet er fantastisk bra på hver sin måte. Mere tråkking og lengre enkle flytpartier ned til Pontrasina (pass deg for Hufsa!), men også et par spektakulære tekniske crux. Helt grei å tråkke opp igjen, men med noen crux en kan mestre med litt øving. Nedover er det viktig å få med seg de små avstikker-stiene fra grusen, det er disse som er kremen.

Det var med blandede følelser vi starta på hovednedkjøringen uten Frodolini, men greit at noen ofrer sykkelen sin for at vi andre skal slippe å ta toget opp igjen. Jeg anbefaler å starte dagen med nye bremseklosser, mine fikk kjørt seg grundig under siste nedkjøring. Hana sine (bremser) lukta svidd og kokt og det som verre er.

Vi vil gjerne takke Tord Bern Hansen for beskrivelsen av denne turen, som gjorde at vi valgte å ta samme selv.
Turen på Strava: