Kunne vært verre

Planen var klar. Vi skulle sykle fra München, gjennom alpene (inkludert en omvei over Stelvio) ned til Trento, og så jobbe oss gjennom Italia, by for by, helt til vi endte opp i Pisa. Sykkelkoffertene skulle sendes til Pisa, og det eneste vi hadde med oss var det vi fikk plass til i ryggsekkene. Dette skulle gjøres over 8 etapper, og det var egentlig ikke noe rom for de store forsinkelsene.

For å gjøre en veldig lang historie kort så ble vår flight fra Schipol til München kansellert. Siden det var meldt ganske ille vær i alpene bestemte vi oss for å booke om til Firenze, og heller ta en rundtur i Italia. Etter timer i kø for å booke om, rakk vi akkurat å komme til ny gate før også flyet til Firenze ble kansellert. To av tre var nå enig i at det var OK å legge all køkultur til side, så vi hoppet over porten og gikk rett bort til KLM-dama som tidligere hadde booket oss om, og spurte om hun kunne prøve på nytt. Vi endte opp med en flight til Milano som gikk maaaange timer senere.

Rapporten videre består av mer bilder enn tekst, og dersom du leser dette på mobil (uten å bruke wifi) så har du nok allerede brukt opp datakvoten din for denne måneden.

DSC02397
Vi var definitivt de som hadde det hyggeligst i køen. Dette skyldes i hovedsak at vi hadde etablert en skiftordning på å hele tiden hente ny kald øl.

DSC02402
Det som ikke kommer frem på bildet er at vi sitter/ligger like i nærheten av et satans «Kundt’s tube» apparat. Stilig sak, men etter noen timer får den oss til å hate livet.

Vi hadde lenge lurt på hvordan vi skulle få sykkelkoffertene fra flyplassen til hotellet når vi landet i Milano. Om vi skulle prøve å skaffe en stor taxi med plass til alle, eller bare dele oss opp i 2/3 taxier. Kanskje buss? Å slippe den problemstillingen var egentlig det eneste positive vi kunne komme på, mens vi forklarte damen i skranken på flyplassen i Milano at vi savnet 3 sykkelkofferter (og Hana sin trillekoffert).

Dagen etter startet med en telefon til KLM for å høre når bagasjen ville ankomme. Ingen ble imponert da de ikke engang visste hvor i verden bagasjen befant seg. Dagen ellers ble brukt til å labbe rundt i Milano.

DSC02409
Yes hello? Have you found my De Rosa?

Noen av oss hadde heldigvis reiseforsikring og fikk handlet inn de  meste elementære tingene vi trengte for å overleve.
Noen av oss hadde heldigvis reiseforsikring og fikk handlet inn de meste elementære tingene vi trengte for å overleve.

Dagen etter startet som vanlig med en telefon til KLM for å høre når bagasjen ville ankomme. De jobbet enda med å lokalisere den… Vi hoppet på et tog, dro til Firenze og ordna oss leiesykler til morgendagen samt nødvendig utstyr som lå igjen i sykkelkoffertene. Utover ettermiddagen ringte faktisk KLM og informerte at de hadde funnet syklene våre og at de ville bli sendt til Milano i kveld (for så å bli kjørt ned til Firenze). Vi feiret med å dra på fylla.

Den påfølgende dagens tur på leiesykler ble noe amputert pga redusert almenntilstand hos enkelte. Spesielt Hana, en av nord-europas mest erfarne bakrus-syklister, sleit skikkelig. Til tross for dette fikk vi en slags følelse av at turen nå var i gang. Med erke-italienske sykler (Willier), Campagnolo hjul og drivverk så var det ikke så aller verst å sykle rundt mellom vingårdene i Chianti-distriket etter å ha vært i en ventemodus de siste dagene.
Da vi ankom hotellet kunne dama i respsjonen informere at hun hadde vært i kontakt med de som transportete syklene våre fra Milano og at de ville bli levert i kveld. Vi valgte å feire dette med å ta tidlig kveld.

En skulle trodd at vi morningen etter fikk bygget syklene, og så kommet oss avgårde på tur, men nok en gang opplevde en av oss redusert almenntilstand. Denne gangen såpass redusert at vedkommende måtte bli igjen på rommet for dagen, mens de to andre tok seg en ny tur i nærområdet.

Neste dag (dersom du har mistet tellingen så har vi nå kommet til Lørdag, turen startet på Mandag) var formen til samtlige på et akseptabelt nivå, og vi kom oss faktisk avgårde noenlunde tidlig, med sekk på ryggen. Destinasjonen var en tilfeldig valgt by litt oppi fjellene. Strava mente den var 165 km og ca 3500 høydemeter unna. Vi ba hotellet ta vare på sykkelkoffertene og sa at vi forhåpentligvis kom tilbake om 4 dager. 20 liter med stæsj ble stappa nedi sekkene og VI VAR I GANG.

DSC02446
Etter endel knoting for å komme oss ut av Firenze fant vi omsider starten på ruten. Bred og bilfri vei langs elven.

Når vi kom oss litt opp i fjellene så ble det etterhvert høy kvalitet på landskapet.
Når vi kom oss litt opp i fjellene så ble det etterhvert høy kvalitet på landskapet.

Kolastopp på Passo dell'Abetone
Kolastopp på Passo dell’Abetone

Bånn gass opp Via Cento Croci

Bånn gass opp Via Cento Croci

Herlig nedkjøring

Herlig nedkjøring

DSC02541

Hana trengte et nytt bilde til sin Tinder-profil

Nærmer oss Castelnovo ne'Monti. Pietra di Bismantova i bakgrunnen

Det begynner å bli mørkt, men vi nærmer oss heldigvis Castelnovo ne’Monti. Pietra di Bismantova i bakgrunnen

I Castelnovo ne'Monti var det selvsagt en eller annen festival. Hele byen var stappa full av folk. Til og med Mario hadde tatt turen.
I Castelnovo ne’Monti var det selvsagt en eller annen festival. Hele byen var stappa full av folk. Til og med Mario hadde tatt turen.

Selvfølgelig var det et ompa-orkester. Selvfølgelig var det et ompa-orkester.

Utrolig nok fant vi et hotell med ledige rom i Castelnovo ne’Monti, og etter en middag bestående av øl og en haug med forskjellige småretter fra de mange midlertidige serveringsplassene, vandret vi ganske storøyde tilbake til hotellet. Vi var garantert først i seng av alle i byen denne kvelden. Hotellet vi fant hadde ikke troen på air-condition, så vi måtte åpne vinduet helt opp og heller satse på at det ikke fantes mygg på 700MOH. Festen tok ikke akkurat slutt selv om vi tok kvelden, og fra hotellrommet kunne vi nyte en rekke schlagers fra en av de lokale DJene. Vi ble dysset i søvn med «La Bomba», «Macarena», «Scatman» og ikke minst et par hits fra italias folkehelt, Benny Benassi.

Vi våkna opp til regn, men det ga seg heldigvis før vi begynte å sykle. Dagens etappe var som hviledag å regne. Vi skulle stort sett nedover og hadde på forhånd bestemt oss for å stikke innom Reggio Emilia for å få litt ekstra mil før vi til slutt endte opp i Parma.

NESTEN matching. Representin’

En av de mange nydelige nedkjøringene vi fikk i dag.
En av de mange nydelige nedkjøringene vi fikk i dag.

Sykkelparkering i Reggio Emilia. Flere av oss valgte å stille opp syklene med korrekt side vendt mot oss. Sykkelparkering i Reggio Emilia. Flere av oss valgte å stille opp syklene med korrekt side vendt mot oss.[/caption]

Ny by, nye damer på Tinder
Ny by, nye damer på Tinder

Veien fra Reggio Emilia til Parma gikk stort sett på sideveier med hekk på begge sider. Ble noe kjedelig i lengen.

Veien fra Reggio Emilia til Parma gikk stort sett på sideveier med hekk på begge sider. Ble noe kjedelig i lengen.

DSC02678

Parma! La oss finne et hotell.

Vi endte opp med en slags leilighet. Mest fordi den hadde vaskemaskin i kjelleren!

Vi endte opp med en slags leilighet. Mest fordi den hadde vaskemaskin i kjelleren!

Vi fant fort ut at det ikke var mange restauranter i Parma som holdt åpent på en søndags ettermiddag. Pga regn søkte vi tilflukt på en lokal kafe og fikk i oss en baguett med Parma-skinke som forrett. Det hadde nå begynt å regne ganske kraftig, men heldigvis fikk vi tak i noen paraplyer fra en som nok vanligvis selger solbriller og/eller klokker. 5 min etter paraplykjøpet stoppet det å regne. Vi ga etterhvert opp å finne en god restaurant, og gikk for «første-og-beste»-taktikken. Endte opp på en kjip pizzeria. Vi hadde håpet å ramle innom et supermarked for å handle litt snacks til kvelden, samt litt frokost til morgendagen og kom utrolig nok over et supermarked like ved leiligheten. (Dama på hotellet som administrerte leiligheten mente at alle supermarked i nærheten stengte tidlig på søndager).

Morgendagens etappe var på papiret turens hardeste. Vi skulle til Bologna. Raskeste vei er ca 90 KM og 0 HM. Vår rute var 190 KM og 4000 høydemeter.

Dagens første mil var flate, men saaatans varme.

Dagens første mil var flate, men saaatans varme.

Vi fikk etterhvert en hjelperytter fra "Fillipelli Vecchia Parma"

Vi fikk etterhvert en hjelperytter fra «Fillipelli Vecchia Parma»

Heldigvis kom stigningen etterhvert. 12% og marsipan. Nydelig!

Heldigvis kom stigningen etterhvert. 12% og marsipan. Nydelig!

Akkurat her både lukta det, og så ut som Jæren.

Akkurat her både lukta det, og så ut som Jæren.

Bilfritt og kupert.

Bilfritt og kupert.

Traktoregg pakket inn i italienske farger. Noe for norske bønder? Legg merke til kjent fjell i bakgrunnen.

Traktoregg pakket inn i italienske farger. Noe for norske bønder? Legg merke til kjent fjell i bakgrunnen.

Hana trenger noe fra følgebilen

Hana trenger noe fra følgebilen

Henrik fikk turens første punktering. Han lurte på om vi hadde en dekkspak. Som svar fikk han en leksjon i hvordan man tar av dekket uten å bruke dekkspak.

Henrik fikk turens første punktering. Han lurte på om vi hadde en dekkspak. Som svar fikk han en leksjon i hvordan man tar av dekket uten å bruke dekkspak.

Henrik var ikke den personen som brydde seg mest om renhold og vedlikehold av sykkelen.

Henrik var ikke den personen som brydde seg mest om renhold og vedlikehold av sykkelen, noe som gikk kraftig ut over hendene mine.

Hana valgte å observere hele slangebytte-seansen fra traktorvogna.

Hana valgte å observere hele slangebytte-seansen fra traktorvogna.

"Må du ta bilde nå?"

«Må du ta bilde nå?»

Si hei til styreveska.

Si hei til styreveska.

Nærmet oss Bologna. Et par svinger nedi bakken kom vi over litt vel fersk asfalt som ga oss en pause mens vi så godt vi klarte prøvde å fjerne kliss og grus fra dekkene.

Nærmet oss Bologna. Et par svinger nedi bakken kom vi over litt vel fersk asfalt som ga oss en pause mens vi så godt vi klarte prøvde å fjerne kliss og grus fra dekkene.

Det som så ut som en liten hump helt i slutten av turen viste seg å være 200 HM med 15% stigning. Akkurat dette ble mottatt, og opplevd, på litt forskjellige måter.

Det som så ut som en liten hump helt i slutten av turen viste seg å være 200 HM med 15% stigning. Akkurat dette ble mottatt, og opplevd, på litt forskjellige måter.

Bologna! Her hadde vi slått til med et bra hotell, og var klar for en god middag på en bedre restaurant.

Bologna! Her hadde vi slått til med et bra hotell, og var klar for en god middag på en bedre restaurant.

Utsikt fra hotellet sin takterrasse, hvor vi fikk i oss litt væske rett etter ankomst.

Utsikt fra hotellet sin takterrasse, hvor vi fikk i oss litt væske rett etter ankomst.

DSC02927

Som nevnt så var planen å dra på en bedre restaurant i dag. Vi startet med mikrobølge-lasagne på den nærmeste fortauskafeen vi fant.

Av en eller annen grunn følgte vi opp mikrobølge-katastrofen med å dra på en over gjennomsnitt sketchy all-you-can-eat sushi sjappe. Vi ble hvertfall mette.

Av en eller annen grunn fulgte vi opp mikrobølge-katastrofen med å dra på en over gjennomsnitt sketchy all-you-can-eat sushi sjappe. Vi ble hvertfall mette.

 

Alle ble like overrasket da vi våknet opp dagen etter uten behov for å knaske på Hana sine Imodium-piller. Det var noe høy luftfuktighet i dag, så turen ble startet med regnjakker på. Vi kom heldigvis ikke lenger enn noen kilometer til første supermarked før regnet slutta og solen kom frem. Dagens etappe skulle ta oss tilbake til Firenze. Ca 130 km og en plass mellom 2000 og 3000 høydemeter.

Dagen startet med en frisk klatring ut av Bologna.

Dagen startet med en frisk klatring ut av Bologna.

Vi ble etterhvert enig om å ta turens første (og eneste) gruppebilde.

Vi ble etterhvert enig om å ta turens første (og eneste) gruppebilde.

Det viste seg at løypa vi hadde funnet stort sett besto av korte bratte bakker, litt slak nedoverbakke, og så en ny kort bratt bakke. Sånn fortsatte det de første 3-4 mila.

Det viste seg at løypa vi hadde funnet stort sett besto av korte bratte bakker, litt slak nedoverbakke, og så en ny kort bratt bakke. Sånn fortsatte det de første 3-4 mila.

Endelig ferdig med knekker-partiet. Vi skulle faktisk følge veien som gikk nede i dalen et lite stykke.

Endelig ferdig med knekker-partiet. Vi skulle faktisk følge veien som gikk nede i dalen et lite stykke.

På vei opp siste stigning kunne vi like gjerne watte opp litt.

På vei opp siste stigning kunne vi like gjerne watte opp litt.

Hana har ikke helt "Må du du ta bilde nå"-blikket ennå, men det nærmer seg.

Hana har ikke helt «Må du du ta bilde nå»-blikket ennå, men det nærmer seg.

Spotter motorveien A1 nede i dalen. Vi skal enten over eller under den.

Spotter motorveien A1 nede i dalen. Vi skal enten over eller under den.

De sista mila inn til Firenze så lå vi noen minutter bak en regnbyge. Veien var ikke akkurat ren, så vi stakk innom en bensinstasjon og spylte av syklene litt. Henrik sin sykkel var for øvrig renere etter dette enn den noengang har vært det siste året.

De sista mila inn til Firenze så lå vi noen minutter bak en regnbyge. Veien var ikke akkurat ren, så vi stakk innom en bensinstasjon og spylte av syklene litt. Henrik sin sykkel var for øvrig renere etter dette enn den noengang har vært det siste året.

Syklene fikk tilbringe natten i peisstuen til Hotel California.

Siste kveld i Firenze brukte vi til å leke turister. Hana hadde hele turen mast om å få milkshake, så vi sporte opp en plass bak et hjørne inne i et smug som kalte seg «The Diner» som visstnok hadde slikt. De holdt selfølgelig på å stenge, så vi endte opp med å kjøpe gelato og ba Hana vente til den smeltet.

Som en fin avslutning på turen så landet vi på Sola uten bagasjen til Hana.

OPPDATERING:
Etter en massiv folkekampanje så har vi valgt å gi etter for presset. Vi har derfor publisert både den opprinnelige løypen, samt løypa vi endte opp med å sykle (ikke medregnet de to første dagene)

Opprinnelig løype

Opprinnelig løype

Faktisk løype

Faktisk løype

Arkivert under Tur.

Vil du ha mer? Følg oss på Facebook!